1 desember.

Hei alle sammen. Jeg tenkte jeg skulle starte med en aldri så liten adventskalender her på bloggen min, siden det nå er 1 desember – så åpner jeg luke 1 nå:

 

Luke 1 i adventskalenderen min.

Peides Jul!

En fortelling om en dukke.
Skrevet av: Einar K. Foyn.

«Peide?» roper mamma nedenunder.
«Peide, det er mat, kommer du?»

Men jeg ligger fremdeles musestille i sofaen og later som om vi leker gjemsel.
Selv om jeg vet at jeg skal spise, har jeg virkelig ikke lyst på mat.

«Peide, for endte gang. Kommer du? Maten blir kald» mamma virker mye strengere nå.

«Kanskje han ikke vil ha mat?» sier den største lillebroren min.

Men alle vet at jeg er en dukke, en dukke som også har en sjel.

Vel jeg får fortelle litt om meg selv. For det er jeg som er Peide nemlig.
Jeg er blid, og smiler hver eneste dag, og så elsker jeg hatten min og jobben min.

Hva er jobben min tenker sikkert du? Jo, jeg underholder deg, selv når du ikke vet det.

Men nok om meg. Nå til MIN jul.

Det har blitt julaften, og glade føtter løper ned i stua. Jeg har nettopp våknet, så jeg orker ikke å gå ned ennå.
Plutselig så hører jeg noen som snubler i trappa og lander med et brak. Jeg snur meg sakte mot personen og titter opp bak sofakroken der jeg bor.

Så skjer det jeg frykta mest, for foran meg står det en gutt. Han løfter meg opp, selv om jeg ikke vil det.

«Au, sett meg ned» sier jeg mens jeg ynker meg av frykt.

«Du ? Du snakker.» sier gutten. «Mamma, Peide snakker.»

«Så klart kan jeg snakke?! Jeg lever jo jeg også» sier jeg mens jeg furter.
Hvorfor må alltid noen vekke meg mens jeg ligger og sover.
Så blir jeg lagt ned igjen i kroken, og gutten som løftet meg opp løper ut av stua.

Ensomt ligger jeg der, til gutten kommer tilbake igjen.
«Hvorfor forlot du meg her alene, når du vet jeg er redd for mørket?» sier jeg mens jeg ser på han med glinsende øyne.

«Jeg, jeg visste ikke at du var mørkredd. For hvis jeg viste det så ville jeg ikke ha lagt deg her». Sa gutten.

«Åh, men hvorfor sånn hastverk, har du pakket opp gavene dine? Eller er det noe som har skjedd?» spør jeg ham.
«Nei, ingenting er galt akkurat, men det er bare det at jeg vet ikke hvor gavene er, kan du hjelpe meg å lete etter dem?» spør gutten.
«Oki da, så skal jeg hjelpe deg, men bare hvis du løfter meg opp og bærer meg». Sa jeg.
«Ja da, selvfølgelig.»

Så løftet gutten meg opp igjen, og løp mot trappa.
«Hjelp ikke så fort, du kan skade meg» skrek jeg i fortvilelse.
Men gutten hørte ikke på meg, for han fortsatte bare å løpe. Og etter hvert så jeg trappen.
«Hjelp, Se opp for trappe ?» skrek jeg, men det var for seint.
RUTSJ , så lå jeg der, i bunden av trappa, mens gutten skrek over store smerter.

«SHH, mamma og pappa kan høre oss» sa jeg. Men han bare fortsatte å skrike.

Så kom mamma stormende til gutten. «Hva har hendt?» spør hun gutten.
«Jeg vet ikke, Jeg gikk helt vanlig, også viste Peide meg noe og så falt jeg i trappa. Alt er Peides skyld.» skrek gutten, mens jeg bare lå der.

«Hvor mange ganger har jeg sagt at du IKKE må leke med Peide utenom når må?» sa mamma og løftet meg opp. Så satte hun meg på peiskanten.

Det gikk nesten 5 eller 6 timer, før noen i det heletatt oppdaget at jeg satt der.
«Neimen Peide da. Du kan jo ikke sitte her på selveste julaften?» sa gutten.
«Det kan du si , du som skylder på MEG når det var DIN feil at vi falt i trappa?! Det er ikke så særlig pent å skylde på vennen / kompisen sin, er det vel?» sa jeg mens jeg var veldig sur på ham.

«Men Peide da, det var jo et uhel, og hvis mamma fant ut hva vi holdt på med, så kunne det ha fått store konsekvenser for deg? Eller?» sa gutten.
«For meg? Du, hvem her var det som ba deg løpe? Ikke jeg, og uansett er jeg lut lei av at du hele tiden skylder på meg. Jeg har faktisk en sjel jeg også, men det er det visst ingen her som gidder å bry seg om.» nå begynte jeg å gråte litt også.
«Peide, du sier noe. Jeg er lei for at jeg skyldte på deg og det skal aldri gjenta seg.» sa gutten med en trist mine i ansiktet.
«Sikker?» spurte jeg ham.
«Ja Peide. Helt sikkert, og kan du tilgi meg nå?» Spurte gutten.

«Ja ok da. Jeg tilgir deg, og unnskyld for at jeg var så slem mot deg, kan vi gå og lete etter gavene nå?» Spurte jeg.
Og så ga han meg en stor klem, mens han og jeg gikk ned i stua.
Der fikk vi oss en overraskelse, for der var det en svær kalender, men mest av alt, helt bortest på veggen hang det en liten søt julekalender.
Og på den kalenderen sto det skrevet med fine bokstaver «Peides Jul».
<!–[if !supportLineBreakNewLine]–>

————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

Kommenter gjerne på hva dere synes om det med en adventskalender, i og med at jeg er ute og jobber og nesten ikke har tid til å blogge :p.

 

Ha en strålende dag og førjulstid. Kjøp julematen i tide (da butikkene kan gå tomme). 

Hej og Hopp. 

 

-Einar Foyn.